Det pågående ungdomsopprøret

Det pågår nå et ungdomsopprør sier VGs Hanne Skartveit: Et skjult ungdomsopprør er i gang i Norge. …[Det] rapporteres … om stadig flere unge som sulter seg syke, skader seg selv - eller dropper ut av skolen. Dagens ungdomsopprør er en taus protest, uten talspersoner, uten sentral ledelse.

Hun gir noen konkrete, tragiske eksempler: Denne uken ble det kjent at 43 prosent av norske elever ikke fullfører videregående skole på normert tid. 43 prosent! Det er nesten halvparten. … Det ble også kjent at tre videregående skoler i Vest-Agder åpner NAV-kontor for å hjelpe elever som sliter. Målet er å hindre at disse elevene faller fullstendig ut av skolen.

Videre: …en av fire jenter i 16-årsalderen har depressive symptomer…

Hun har dessverre rett i dette, og hun er inne på noen av årsakene.
Men vi vil nevne et par ting som vi mener er viktige og som sjelden nevnes i slike sammenhenger; de tingene Skartveit retter oppmerksomheten mot har så vidt vært omtalt tidligere.

Skartveit berører en av dem: Skolen bærer også et ansvar. Ifølge OECD-rapporten som kom denne uken, bruker Norge mer penger på utdanning enn gjennomsnittet. Men det hjelper lite, når så mange faller ut. Guttene som går på yrkesfag faller fra i størst grad. Samtidig er det dem vi snakker minst om. De er nærmest usynlige, de som har mislyktes i en skole der det ikke holder å ha sterke hender og praktisk sans. Norge trenger en godt utdannet befolkning. Men det er ikke alle som trenger å kunne tolke gammelnorske kvad, eller løse kompliserte ligninger.

I Norge har vi en enhetsskole, vi har ett opplegg som alle skal igjennom, og det er lite rom for variasjon i dette opplegget. Skolen er konstruert av skoleflinke politikere og byråkrater, og disse har lett for å tilegne seg det de leser i bøker. Men ikke alle har det slik, ikke alle er teoriflinke. De som har konstruert dagens skole har vanskelig for å forstå at andre kan ha problemer med å lære seg teori.

Dagens skole er lite fleksibel, den er i for liten grad tilpasset det store mangfold som elevmassen utgjør, og derfor er det slik at den over tid blir mindre og mindre tilpasset det som elevene ønsker og har behov for.

Dagens skole er treg, den er i for stor grad forgubbet, den er lite fleksibel, den er lite dynamisk og lite tilpasningsdyktig. Den klarer i for liten grad å håndtere lærere som ikke fungerer og elever som ikke passer inn (et ferskt eksempel fra Dagbladet: Kristian og Robert ble mobbet som barn - uten at skolen løftet en finger).

Men dette er akkurat hva man kan vente seg av et offentlig monopol.

Det andre poenget vi vil nevne er helt annerledes: Barn og ungdom trenger voksne omkring seg, de trenger voksne de kan snakke med, betro seg til, de trenger voksne som er der når det trenger hjelp og støtte – eller bare snakke ut om ting de måtte ha på hjertet. Barn og unge trenger da å ha voksne tilgjengelig mye av tiden.

I dag er dette blitt svært vanskelig, siden både mor og far som regel arbeider utenfor hjemmet; mange barn og unge kommer til tomt hus når de kommer hjem fra skolen. Barn og unge er i stedet overlatt til barnehagetanter eller lærere på skolen – som hverken har tid til eller den nødvendige nærhet til barn og unge som er nødvendig for at de skal kunne ta seg tilstrekkelig av dem når det er behov for det.

Kort sagt: mye av problemet som beskrives kommer av at barn og unge ikke har tilstrekkelig omgang med voksne i nær familie.

Dette skyldes også i stor grad den politikken som er ført de siste tiår, en politikk som har hatt som mål å få begge foreldrene ut av hjemmet og inn i lønnet arbeid – men som også har hatt som mål å redusere privat barneoppdragelse (den som skjer i familien), og å overlate den til det offentlige: barnehaven, SFO, skolen og dens rådgivere og tilsynslærere.

Barne- og ungdomstiden skulle være en trygg og god til fylt med først lek og moro og etter hvert med en fornuftig og fleksibel oppdragelse, og så et opplegg som innebærer tilegnelse av kunnskaper og ferdigheter i noe som de unge ser nytten av og som så godt som mulig er tilpasset den enkeltes evner, interesser og behov. De fleste burde kunne forstå at offentlige monopoler ikke er det rette til å tilfredsstille et slikt behov.

I stedet er dagens barn- og ungdomstid blitt er masete kjør hvor barn/unge tilbringer mye tid i offentlige institusjoner hvor de har alt for lite kontakt med voksne og spesielt med sine foreldre.

Å være barn/ungdom i dag er en påkjenning i langt større grad enn den burde og kunne være, og den skyldes i stor grad den familefiendtlige politikk som er ført de siste tiårene.

Skartveit har rett til at dette opprøret ikke har noen talsmann. Men en sak som innebærer at man må gjenreise familien, at barn og ungdom får sin beste omsorg og støtte i familien, at det ikke bør føres en familefiendtlig politikk, og at man må ha en skole som er langt mer fleksibel enn et offentlig monopol kan bli, vil nok ikke finne noen talsmenn i Norge i dag.

.

.
.
.
..

http://www.vg.no/nyheter/meninger/skole-og-utdanning/det-tause-opproeret...

http://www.dagbladet.no/2014/09/21/magasinet/pluss/reportasjen/mobbing/m...